Tokyo!

Hei og hallo!

Sender en liten hilsen fra mitt elskede Tokyo!
Vi kom fram på hotellet nokså sent på kvelden, så her rakk man bare å kjøpe med seg kom mat på veien og så er det nattinatt nå straks.
Målet er å få med seg kirsebær blomstringen, så vi må opp tidlig i morgen og se hva vi finner. Kameraet skal henge rundt halsen som et våpen og jeg gleder  meg masse. Legger ut bilder etterhvert 😊
Natta til meg og Mr. R.

Snakkes!

Trening

Så har denne dagen kommet at jeg skal skrive om trening. Eller lettere sagt om treningstudio...



Denne har jeg begynt på for en stund siden og jeg aner ikke hva jeg skulle skrive om da men jeg vet hva jeg ønsker å skrive om nå når jeg har trening som oversikt. Og det er nemlig det at jeg ikke skal skrive om trening verken nå eller i framtiden. Jeg begynner å utdanne meg til PT om 14 dager og har ikke tenkt å starte en PT-blogg og ingen trenings -og diett - blogg blir det heller ikke.
Mulig jeg kommer til å skrive litt om skolen framover (hvis jeg får tid) men mer enn det blir det ikke.
Sånn! Da er jeg tilbake med skriving og håper jeg forblir en stund :)

I mellomtiden finner du meg på instagram "teadb", der finner du et og annet #toiletselfie som denne

Ciao!

T.

Facebook

Mens jeg sitter her og skriver skoleoppgaven hender det at mine tanker vandrer litt av sted fra tid til annen. Sånn som i dag, midt i analysen av intervjuer om faglighet i barnehagen, glei tankene over på Facebook og hvordan verden hadde vært uten Facebook og om verden i det hele tatt noen gang har hatt behov for et sosialt medium som dette?
Jeg kan i grunn svare på hvordan min verden hadde vært om Facebook aldri eksisterte og jeg må ærlig innrømme at jeg mest sannsynlig hadde vært et bittelitt bedre menneske. Mindre nysgjerrig, mindre misunnelig og hodet mitt hadde nok hatt litt mindre unødvendig informasjon. om andre mennesker, å spare på. For hva er Facebook for meg egentlig?

Per dags dato så er det en grei kilde til underholdning når jeg tar pause i skrivingen. Til tider i hvert fall, når mine "venner" er så vennlige og oppdaterer statuser, legger ut bilder, musikk o.l. Men er mine "venner" mindre aktive, blir mine pauser en skuffelse. For hjernen trenger den type lettvint  påfyll i ny og ne, spesielt når man skriver en oppgave der teori og faglighet står nokså høyt på ønskelista. Hva mer?
Facebook kan være et fint verktøy for å vise mine "venner" hva jeg står for og jeg opptatt av. Jeg prøver å unngå politikk og religion i mine poster av prinsipielle grunner. Og jeg blir noe irritert på folk som gjør det også av samme grunner. Det blir en del artikler, nyheter og funfacts som kommer opp på wallen men stort sett ikke så veldig mye mer. Musikk gidder jeg ikke en gang - det er ingen som klikker på de linkene likevel. Et bilde av og til, når jeg ser noe jeg virkelig ønsker å dele med andre, men i grunn så er det Instagram så har tatt over på det feltet. Har det skjedd noe spesielt i livet mitt deler jeg det med andre, for å gi noe tilbake til de som deler sine spesielle øyeblikk med meg og gjør dagen min enten mye bedre eller myyyyye verre.

Jeg blir, for eksempel, veldig glad når noen har akkurat blitt mamma eller pappa og deler bilde av avkommet med oss andre nysgjerrige sjeler. Bare husk at et bilde i måneden holder i massevis. Jeg blir også veldig glad når noen kjøper seg hus, får seg kjæreste eller  ny jobb. Om jeg ikke kommenterer det så vær sikker på at jeg kommer til å "like" det i hvert fall. Hva blir jeg ulykkelig av? Når jeg får vite 5 ganger om dagen at barnet ditt har igjen tisset i do, at du hater sjefen din og syns at bensinprisene er for høye. Ting som gjør meg mindre lykkelig  er også det faktum at du har vært på ferie og er blitt superdeilig brun og avslappet, mens jeg har sittet inne i 14 dager og begynner å ligne en zombie. Og jeg skal ikke kaste stein i glasshus, lang ti fra, jeg vet hvorfor du gjør det, ta det med ro, du så de deilige bildene, jeg la ut for en måned siden, med frokost servert på hotellrommet, samt det bildet med vinglasset i hånda og et stort glis om munnen! Jeg klandrer deg ikke, jeg sier at det gjør meg mindre lykkelig bare...

Så hva er det som er med Facebook som gjør at jeg ikke klarer å la være og hvorfor jeg syns man blir bittelitt dårligere mennesket av det?
Nysgjerrighet er ordet. Jeg klarer ikke å la være å titte innom, for tenk på alt det jeg kunne gått glipp av, noen kunne ha klipt seg uten at jeg fikk det med meg, noen kunne kjøpt seg ny bil eller gud forby, noen kunne ha gått ned et par kilo! Skandale!

Og hva er det med å få med seg ting... Kjære Facebook, når du, for et par dager tilbake har funnet ut at det var på sin plass å oppdatere det fine feltet på min profil som heter "OM"... Når fant du ut at jeg forsatt jobber i en barnehage som jeg ikke har besøkt siden jeg sluttet der i 2008? Og hva fikk deg, kjære Facebook, fikk deg til å tro at jeg HAR STUDERT på HiOA, når jeg forsatt er student der? Og sist men ikke minst hva skjedde med å oppdatere min sivilstatus fra I FORHOLD til I SAMBOERSKAP? Var du der når vi skrev samboerkontrakten kanskje? For vi har jo bodd sammen i hvert fall i 9 år, riktig nok som helgesamboere, men dette har jo ikke forandret seg nå heller... Og takk til dere andre som "Like'a" vårt samboerskap :-)

Med dette lille tankespinnet her poster jeg denne på Facebook og håper på manke "likes" og "shares" :-P

Ciao!!!

Hallo, Verden!

Da var det på tide å blogge litt igjen.
Hvorfor det?
Fordi jeger midt i en stor prosjektoppgave på skolen og hodet trenger oppryding for unødvendige tanker. Derfor har jeg kommet fram til at de nødvendige og absolutt mest fornuftige av tankene skal få lov til bli skrevet ned her og ikke bare svirre rundt på innsiden av skallen. Eller noe sånt.

Det er ikke første gangen jeg skriver blogg, langt i fra. Tror faktisk det kan være det tredje eller fjerde forsøket nå, men denne gangen skal jeg lykkes!!!
Hvorfor det?
For nå skal jeg legge bort alt som har med temablogging å gjøre. Ingen matblogg eller interiørblogg eller fashionblogg, åh neineinei!

Her skal det skrives når det ønskes og når jeg har noe jeg ønsker å formidle. Stort sett så har jeg en eller annen ting å formidle minst en gang om dagen og for å slippe å prate om det, kommer jeg til å skrive om det her. Jeg er også en ivrig instagramer eller hva det nå heter og en del av bildene som kommer opp her er det mulig å få se der også. Følg mer gjerne - @teadb.
Tilbake til bloggen. Jeg ser nå at denne bloggen min uten tema kan faktisk kalles for noe... En hverdagsblogg? En mannigatablogg? En gjennomsnitsblogg? Okay, kall det hva du vil, bare du ikke setter noe nummer på det. For her kommer det første innlegget som skal nettopp handleom det...

Har du noen gang tenkt på hvordan vi mennesker er opptatt av tall? Og så mange som sier de ikke liker matte... Hallo! Har du sett deg rundt??? Tall, Tall, Tall overalt! til og med bloggen min har fått et tall. Og det er i grunn ikke noe rart. Ikke rart at vi er opptatt av tall. Vi er ikke bare omgitt av tall men vi blir definert av tall. Tall definerer hvem vi er og hva vi kan. Hvor gammel er du? Hvor høy? Hvor mye veier du? Bare ved å svare på de tre korte spørsmålene får du vite at jeg ikke er en undertøysmodell.
Hvorfor ikke?
1. Jeg er mest sansynnlig for gammel til det allerede
2. Jeg er definitivt for lav til å kunne være modell- jeg er faktisk 1 cm over grensa for å bli flyvertinne - well, that's something...
3. Kan hende  vekta viser mer enn det vekta til modellene burde vise.
Og nei, jeg er ikke overvektig og jeg har heller aldri drømt om å blir modell men jeg syns at dette er et bra eksempel på hvordan tall styrer livene våre. For gammel for det, for ung til det andre. For høy, for lav....Vel, for høy har jeg faktisk ikke hørt så mye i mitt liv. Med mine 1,61 passer jeg perfekt i det meste på barneavdelingen på H&M.
Når jeg tenker meg om så kan det hende at der er derfor damen på den lokale interiørbutikken tittet litt rart på meg når jeg kom til kassa, her om dagen, med to flotte lysestaker og sa at disse kommer til å passe helt perfekt i den nye stua vår.
Rosa hettegenser, hårspenne med sløyfe på, jobbesko og ingen sminke... På tide å innse det, ingen kommer til å ta meg seriøst, ever! Så her er spørsmålet mitt: skal jeg forandre på klesstilen bare fordi det finnes et tall der ute som sier at jeg faktisk blir 30 om noen få månder?
For 30 er et veldig magisk tall. Mange sier at 30 er det nye 20 - javel? Så hvorfor heter heter det ikke 20 da??? Andre sier at livet begynner etter 30.... Jaha? Og fram til 30 så har vi ikke noe liv? Det har jeg definitivt hatt! Og så et veldig bra et! Så hva er det som er så spesielt med 30 årsdagen... En venninne av meg, som også blir 30 snart, sa til meg når jeg fylte 25 - nå er det bare 5 år igjen til samfunnet begynner å kreve ting fra oss!

Og hva krever samfunnet når man treffer 30?
At vi er ferdigutdannet, helst vært i jobb et par år, er i et fast forhold, aller helst gift, har hus, barn, lablador og en Volvo stasjonsvogn står i garasjen. En hard realitet, en drøm for noen, kjedsomhet for meg.
Hva med meg? Joa... ferdigutdanna blir jeg neste år, ikke har jeg jobba noe særlig i løpet av skoletiden som da igjen betyr en lånekassereging med et betydelig beløp. I et fast forhold, et veldig fast sådan (snart 11 år) men ingen planer om giftemål - har skrevet en samboerkontrakt og det var stort! Har kjøpt hus da... hus type rekke, voksenpoeng som tynger litt. Barn og lablador? Ikke noe for meg, har to katter. Volvo? Har ikke lappen og i parkeringshuset som hører til borettslaget har vi kun en parkeringsplass, og den har R. fått.

Så, tall... Dum oppfinnelse på så veldig mange måter. På veldig mange andre, en veldig bra, bare de blir brukt på en fornuftig måte. Ikke la deg definere ut i fra årstall, størresle på klær, sko eller høyde. Ikke heng deg opp i det i hverfall, det er mitt budskap til meg selv i dag. På en dag som denne, med regn vind og mørke er det lett å ty til å bli opphengt i småting så derfor skrev jeg dette innlegget som ikke er så kort som jeg håpet på at det skulle bli og jeg har heller ikke skrevet om det jeg har planlagt å skrive. Får ta det en annen gang.

Det første innlegget skal visst være det vanskligste, så her er det! Fra meg og ut i verden!

Ciao!